Terapihund del 2

Jada, jada, vi har vært tilbake fra Enköping i flere dager nå, men innlegget har latt seg vente på. Har ikke tiden til å sette meg ned med bilder på grunn av eksamenslesing, så det får pent utsettes til juleferien. Men et kort referat skal jeg likevel klare å putte på “papiret”.

Dro til Enköping via Åre, Østersund og Sundsvall på fredagen. Det ble en shoppingpause i Ø og mange små luftepauser underveis. Grimm klarte ikke å finne roen i buret, så han var våken store deler av turen og ganske trøtt da vi kom frem på kvelden. Men likevel oppvakt og klar for jobb lørdag morgen.

Denne helgen var det mer fokus på arbeidsområder for terapihunder samt hundespråk. Hundespråk har jo alltid vært mitt favorittema som hundeinstruktør så jeg storkoste meg! Det er rart hvordan man plutselig oppdager så mye nytt hos sin egen hund etter et slikt oppfriskningskurs. Eksempelvis har jeg aldri tenkt over at den stadige smattingen til Grimm er en del av hans dempesignaler og det gjør han jo alltid når han skal kose seg =)

På søndagen skulle vi gå gjennom en av de tre delene som kommer på eksamineringen i april. Den bestod av de følgende øvelsene:

1. Akseptere en vennlig, fremmed
2. Berøring (utføres av en fremmed person)
3. Håndtering (utføres av en fremmed person)
4. Gå pent i bånd (vanlig tur)
5. Gå gjennom en folkesamling
6. Sitt og bli sittende
7. Sitt og innkalling
8. Reaksjon på fremmed hund
9. Reaksjon på forstyrrelser (i dette tilfellet mat som kastes på bakken)
10. Separasjon fra fører

Alle øvelsene vurderes på en skala fra 1-5.

1 og 2 er ikke bestått. 3 er ok, men må jobbes med. 4 er bestått og 5 er perfekt utførelse. Alle må være bestått for å kunne gå videre til de 2 neste deltestene i eksamineringen.

Ved første øyekast tenker jeg at dette blir lett ettersom alt dette er ting vi gjør daglig og som fungerer bra når han er med meg på jobb. Samtidig var jeg veldig i tvil om hvor mye jeg fikk involvere meg under testingen. Sandra hadde sagt at vi fikk interagere og gi hunden beskjeder, at vår håndtering av hunden i situasjonene var en del av vurderingen. Men jeg var altså likevel veldig usikker da vi først kom i gang. Resultatet var at Grimm ikke bestod mesteparten av øvelsene (2 og 3 på seks av øvelsene, bestått på fire av dem). Nå? Hvordan i all verden er det mulig? Ja, det kunne jeg ikke etter beste evne forstå og jeg var mildt sagt utrolig fortvilet.

I ettertid har jeg (forbausende nok) grundig tenkt gjennom situasjonen og kommet fram til det mest innlysende… jeg er nødt til å ta på meg all skyld for at det ikke gikk bedre. Som regel er det jo føreren som er skyld i at hunden feiler og dette er intet unntak:

1) Grimm var alene på rommet da vi gikk ut for å delta på testingen av de andre hundene (Grimm var sist). Jeg hørte gjennom vinduet at han var litt urolig fordi han hørte stemmene våre utenfor, men ikke så oss. 2) Da jeg fikk beskjed om å hente Grimm fordi han skulle være distraksjon for en annen hund (øvelse 8 ) var jeg ganske stressa og litt spent. Jeg var altså ikke en tillitsvekkende fører idet jeg hentet min allerede urolige hund. 3) Da Grimm passerte den andre hunden ga jeg ham hele lengden på kobbelet slik at han skulle få dempe (Grimm valgte å gå i bue og snuse i bakken). Etter dette plukket jeg ikke opp kobbelet igjen, men lot Grimm svinse til den andre hunden var ferdig og det var vår tur.

Så langt har vi en litt urolig hund, en stressa og nervøs fører, samt en fører som hverken betrygger hunden eller er tydelig med hva som skal skje videre. Og med denne kombinasjonen av dårlige håndteringer fra førerens side begynte vi med øvelsene. Resultatet ble at Grimm var gira under nesten hele testen, noe som førte til at han ikke ble sittende ved min side under øvelse 1, ble litt vill da han skulle hilse under øvelse 2, ble enda mer opptatt av å skulle opp i ansiktet og slikke på den fremmede under øvelse 3, trodde han skulle på tissetur under øvelse 4 fordi jeg lot ham få hele lengden på kobbelet og ikke sa at han skulle følge meg, og skulle smiske og leke med alle menneskene vi passerte under øvelse 5. Alt dette bare fordi føreren ikke sa et ord om hvordan han var forventet å oppføre seg.

Øvelse 6, 7 og 9 gikk knirkefritt for her visste jeg nøyaktig hva jeg fikk lov å si til hunden (sitt, vent, kom). Ingen usikkerhet fra min side og derfor ikke Grimm heller. Og er det noe vi har trent mye på, så er det å ikke ta mat, så det var ikke noe problem i det hele tatt. Men Grimm var fremdeles oppglødd fra tidligere, så på øvelse 8 og 10 var han bare hyperaktiv…

Det var ingen øvelser som fikk vurdering 1, men jeg var fullstendig knust der og da. Nå som jeg har innsett nøyaktig hva jeg gjorde galt og viktigst av alt at det var JEG som gjorde alt galt, så har jeg fått sinnsro igjen. Jeg har forsøkt å utfordre Grimm masse hele denne uka med situasjoner lik de som var under testingen, og han klarer dem galant. Alt han trenger er en fører som gir klare beskjeder og som ikke henger som en potetsekk i enden av kobbelet…

En annen ting er at jeg har alt for høye krav til Grimm. Han er 11 måneder!!! Til å være 11 måneder er han fryktelig moden, men til å være en terapihund har han fremdeles behov for å modnes. Jeg må klare å huske på at han fremdeles er valp og at han trenger å være det et år eller to til. Men med så gode erfaringer fra praksis kan man jo fort glemme valpen og bare se den flotte terapihunden. Det er enda en ting jeg må ta på min kappe og bli bedre på.

Det var i alle fall min innsiktsfulle helgeopplevelse. En lekse det var verdt å lære, selv om det føltes ubeskrivelig vondt på søndagen og jeg bare hadde lyst å gi opp alt. Jada, ganske drastisk, men jeg har tatt til fornuft nå. Ikke minst på grunn av en særdeles fantastisk og vellykket terapitime på onsdagen – mer om den senere, for nå skal jeg spise kebab =)

Bananer

Vi fikk en mail fra kursansvarlig Sandra om at vi måtte ha med flere apporteringsföremål til helga, altså ulike ting han kan apportere. Så ble jeg sittende å stusse litt mens jeg i tankene gikk gjennom alle tingene som ligger i “hundeskuffen”

Men… Grimm kan jo apportere hva som helst, så vi trenger jo ikke ta med oss noe hele veien til Sverige, eller hur…? Bare for artig måtte jeg teste ut denne innsikten, så jeg fant fram nøklene mine og en banan.

“Apport”

Delikat ble nøklene plassert i hånden min og Grimm smasket tilfreds på godbitene mens mor sendte bananen bortover gulvet. “Apport” sier mor og Grimm løper fornøyd bort til denne merkelige, gule saken. Han prøvde først den ene enden, men der fikk han ikke så godt grep. Han prøvde den andre enden og der fikk han tak, men det var ikke så veldig lett å bære den etter stilken. Så prøvde han på midten og syns det smakte litt rart, men tok så tak i den og kom tassende bort til meg med vaiende hale. Ingen bitemerker i skallet tydet på en vellykket avlevering, så mor var fornøyd.

Tror Grimm har skjønt konseptet nå =)

Tredje time

Jeg har sagt det før og jeg nøler ikke med å si det igjen; Grimm er særdeles godt egnet til å jobbe med mennesker som har hundefobi. Han er så mild og behagelig. Det er ikke bare klienten som får nyte godt ut av timene med Grimm, men det er veldig bra trening for Grimm også. Jeg får massevis av anledninger til å forsterke atferden hans med godbiter og kos.

Ble en litt lengre dag i dag, syns Grimm. Først var vi oppe 05:30 for å løpe en times tid, så var det opp på klinikken og litt over 70 minutters terapitime. Men dagen var ikke slutt etter det. Vi fulgte opp med endel øvelser på kontoret og i korridoren, folk som rant inn og ut, lærte Grimm en ny øvelse i løpet av bare et par repetisjoner (lukk døra) og apporterte nøkler og markeringstusjer med distraksjoner…

Så kom det jaggu ei boerboel på besøk også. Grimm syns hun var utrolig søt, men ganske skummel på samme tid. Makan til ambivalens. Han skvettet på gulvet i underkastelse og i neste øyeblikk kom han bort og ville utforske dama. Det var litt mer kraft og energi enn hva Grimm er vandt med. Men begge virket fornøyd når de lå ved siden av hverandre på gulvet og fikk utdelt pølsebiter til slutt.

Neste onsdag blir antageligvis siste timen Grimm skal assistere i. Det har vært en veldig fin opplevelse for alle parter, så jeg er fornøyd. 2 dager igjen til avreise Enköping!

Så mange prosjekter

Jeg kan ikke huske sist gang jeg kjedet meg. Det høres ut som galskap, men jeg kan faktisk nesten ikke huske hvordan det var engang. Sist gang må ha vært en eller annen gang før jeg flyttet til Trondheim, altså har jeg ikke kjedet meg siden en gang i 2002. Rastløs har jeg nok vært, men ikke kjedet meg. Greia er at jeg alltid har prosjekter på gang og som oftest har jeg mer enn jeg har kapasitet til å gjennomføre.

I skrivende stund har jeg eksamenstid og ligger på etterskudd med lesinga. Samtidig jobber jeg endel helger på botiltaket og jeg jobber med de ulike delene av terapihundutdannelsen som innebærer både oppgaveskriving, pensumlesing og hundetrening. Selvfølgelig jobber jeg også med Grimm i terapi innimellom. Har masse koding jeg lovte å gjøre for en professor på NTNU som jeg ikke har fått begynt med enda, mest av alt fordi jeg gjør det gratis og bare ut av generøsitet… I tillegg til dette har jeg begynt å samarbeide med to andre om å danne det teoretiske grunnlaget for hovedfagsoppgaven jeg skal skrive om et år. Nylig ble jeg ferdig å redigere et sinnsykt tidskrevende bryllupsalbum for ei venninne som jeg var fotograf for og jeg har levert fra meg et innlegg til norsk lapphundklubb om terapihundsarbeid.

Dette var lista over oppgaver som varierer innenfor en dimensjon av plikt. I tillegg kommer alle tingene jeg har LYST til å gjøre, men som jeg sjelden eller aldri får tid til. Fotografere, skrive bøker, spille TVspill, lese skjønnlitterært (alt annet enn pensum egentlig) og mer sosialt samvær med venner.

Det er ganske slitsomt å ha så mye, men jeg vet at jeg ville blitt gal om jeg ikke hadde en liste over prosjekter å styre med. Jeg tror ikke folk anser meg som en spesielt impulsiv person, men jeg tror det er nettopp på grunn av at jeg får dekt mitt behov for impulsivitet gjennom å stadig være i bevegelse med så mange prosjekter.

Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville vært å kjede seg. Og jeg lurer på om jeg noen gang vil oppleve det igjen. Men så ser jeg på Grimm som sitter og kikker forventningsfullt opp på meg. Han venter bare på det neste eventyret vi skal ut på og da innser jeg at jeg aldri kommer til å ha et kjedelig øyeblikk igjen.

Dette innlegget var på ingen måte ment som syting – jeg elsker å ha så mange prosjekter og få ta del i så mye. Det er bare at det kan bli en smule mye noen ganger, spesielt når det er tidsfrister involvert. Da får man bite tenna sammen og rase gjennom alt, før eller siden kommer man jo ut på den andre siden. Jeg ville aldri overlevd om det ikke hadde vært for verdens flotteste ektemann som hjalp meg i de tetteste periodene.

I morgen skal Grimm være med på den tredje terapitimen med den aktuelle klienten. Vi får se hva som skjer. På fredag reiser vi alle nedover til Enköping igjen for den andre kurshelga i terapihundutdannelsen. Både jeg og Grimm trenger virkelig å komme oss bort og få noe å bryne oss på nå – jeg får tenke på noe annet enn jobb og eksamen, mens Grimm får noen intense dager med hardt arbeid. Blir stas!

Andre time

Så var den andre terapitimen overstått for Grimsten. Hatten av for at han holdt konsentrasjonen uavbrutt i 60 minutter. Etterpå sovnet han tvert på kontoret og våknet ikke før et par timer senere da han måtte tisse =)

Ettersom Jacob er bortreist disse dager er det ekstra mye hardt arbeid for Grimm. Han er vandt med 2-3 timer tur om dagen (eksklusive øvelser) og så lenge vi er to som deler på det er det ikke mye jobb. Men så når ektemannen reiser bort noen dager blir det litt mer. Altså gjelder det å øke intensiteten på turene for at 1-2 timer skal bli like mye jobb som 2-3.

For det første må jeg være oppfinnsom med måter Grimm kan bli med og hjelpe meg med daglige gjøremål – eksempelvis at han bar glass og metall i kløven sin da jeg skulle gå og levere de til resirkulering oppi gata her. Eller at han bærer med seg noen av matvarene hjem fra butikken. Han er også med meg på jobb hver dag og får ulike arbeidsoppgaver der. Vi har også funnet oss en plen på kveldstid hvor vi har spurtet fram og tilbake til ingen av oss orket mer… Ellers blir det mye mer terping på øvelser og jeg prøver å vri på dem slik at han skal generalisere dem mest mulig, blant annet apportere papirballer og legge dem i en bøtte (kommando: “rydde”). Nå trenger jeg bare å lære ham å legge sammen tøy, støvsuge og sette på oppvaskmaskina så slipper jeg å løfte en finger her i huset =)

Seier!!!

Jeg satte meg et mål lenge før vi fikk Grimm og det var nettopp denne øvelsen. Vent litt til så skal jeg si hva det er.

Det er ofte slik at når man lærer en hund en ny øvelse så har de en frustrert liten periode hvor de prøver ferbrilsk å knekke nøtta – hva er det egentlig du vil jeg skal gjøre? Og så plutselig skjønner de det og alt går på skinner derfra. Det var en stor seier da Grimm fikk en 90% suksessrate på apport og jeg var sikker på at han hadde skjønt tegninga. Bikkja som opprinnelig ikke ville ta den ekle bukken i munnen i det hele tatt apporterte nå med stor iver og glede. Så var det apportering av metall (spiseskje) som jeg trodde han ville synes var ekkelt, men som Grimm ikke lot seg skremme av. Da han først hadde skjønt hva apport gikk ut på kunne han apportere hva som helst, enten det var tøy, tre, metall eller papir, ulike leketøy og tyggebein.

I kveld apporterte han for første gang en wienerpølse! Å for en seier! Riktignok med litt plastfolie rundt slik at han ikke skulle klare å bite hull på den eller knekke den med det første, men min forrige hund ville ha slukt hele greia i et jafs og lenge før mor rakk å blunke – folie eller ikke folie. Grimsten derimot hverken bet hull i eller knakk den. I starten var det litt rart for ham fordi vi har trent så mye på at det ligger pølser på gulvet som han ikke får røre, men nå sa jo mor tross alt apport! Etter et par usikre forsøk på hvordan han skulle gripe utfordringen an, så apporterte han den tre ganger på rad. Masse ros og godbit fra mor mens Grimm strålte rundt med stolt hale.

Tihi!

Om å trene terapihund

På grunn av flere etterspørsler har jeg satt sammen en “liten” gjennomgang av hva jeg har både lest, lært og erfart om valg og trening av terapihunder. Håper denne kan være til glede for interesserte. Siden er her

Første time overstått

Jasså? Spent nå?

Det er en helt ubeskrivelig herlig følelse å pakke den lille prinsen inn i bilen og kjøre opp til jobb. Følelsen av å ha en hund som man kan inkludere i det yrket man brenner med lidenskap for. Opplevelsen av å kunne forenes med ham i et samarbeid vi begge har glede av. Å se hvordan han elsker å få være med meg på jobb og hvilken glede han har av å få interagere med andre mennesker. Alle disse tankene og følelsene strømmer gjennom meg når jeg setter meg i bilen med Grimsten baki og kjenner at “nå er det action”.

Lille Grimm tusler inn i terapirommet etter mor og legger seg der han får beskjed om. Han er tydelig nysgjerrig på de andre som sitter i rommet og håper han vil få hilse på dem, men vet at han må vente. Derfor legger han seg med ryggen til. Litt kjedelig er det jo å måtte ligge helt musestille så lenge – man er da fremdeles litt valp! Men om ikke lenge sovner han (*smelt*) av alle ting, hehe. Oi, der var det noen som klappet ham på stumpen. Han løfter hodet sitt langsomt og kikker bak seg. Han vet at han må være rolig inntil han får beskjed om at han får hilse. Og kanskje får han ikke hilse i det hele tatt? Pølsebiter er det i alle fall ingen mangel på og de kommer med jevne mellomrom så lenge han slapper av. Gjøre noen små øvelser som får dem til å smile; apportere, sitte bamse eller bare være søt som de kaller det. Skal vi gå allerede, mor?

Man skulle tro at en slik økt ikke var spesielt slitsom – han ligger jo bare der! Men ifølge Grimm blir man ganske trøtt etter en times tid med selvbeherskelse. På  kontoret mitt sovner han på et blunk og ligger der med sine søte drømmer.

Da jeg ville anskaffe hund var det primære målet mitt å ha en hund som egnet seg til terapihundsarbeide. Det satte ikke bare høye krav til valg av individ, men også at jeg risikerte å måtte gi slipp på den drømmen dersom det viste seg at hunden vi valgte ikke trivdes med den jobben. Jeg kunne jo ikke tvinge hunden til å gjøre jobben bare ut av plikt hvis det var noe den ikke satte pris på. Men heldigvis for meg viser Grimm en enorm kjærlighet til alle mennesker, han kan med rette kalles en “Lover”. Ikke bare mennesker, men omtrent alt som puster og går møter han med engasjement, godhet og en positiv holdning. Han har alle de rette forutsetningene for å jobbe med mennesker og ikke minst LIKER han å jobbe med dem. Det er bare opp til meg å ivareta den tilliten og kjærligheten han har til mennesker og aldri gi ham en grunn til å ikke trives med rollen. Og når Grimm en dag sier at han er blitt gammel og sliten skal han selv få velge om han vil være en tilbakelent koseklut på sofan under konsultasjonene mine eller om han vil ligge i en go´stol og snorke seg gjennom pensjonisttilværelsen.

Vi tar en dag av gangen, Grimsten min, og for hver dag du vil jobbe med meg er jeg enormt takknemlig.

 

Terapihundsjekken

Før terapihunden skal på arbeid er det viktig med visse rutiner i forkant;

• Vask hunden godt
• Klippe klør
• Kjemme pels (på langhårede hunder) eventuelt klippe pels dersom dette er hensiktsmessig for arbeidet den skal utføre
• Gå over hele hunden for å sikre at det ikke er noe som feiler den
• Helsesjekk hos veterinær ved den minste mistanke om at noe kan være i uorden (en hund som føler seg dårlig kan være uforutsigbar i arbeidet)
• Ikke minst – gi hunden en real tur før den skal på jobb, slik at den føler seg tilfreds og harmonisk

I morgen skal Grimm være med på klinikken igjen og delta i behandling. Det blir litt mer utfordrende enn de gangene han var med på før sommeren, men jeg har stor tro på at det vil gå strålende.

Forøvrig har Grimm imponert meg kraftig de siste dagene. I går apporterte han metall for første gang. Det tok ham ca 30 sekunder å skjønne hvordan han skulle gripe fatt i skjea og deretter gikk det som smurt. Smarte vofsen! Og i dag klarte han apport fremadsending på første forsøk! (Fikk apportbukk hos meg og leverte den hos Jacob). Jeg digger når han tar helt nye øvelser på et blunk! Det er så deilig å se den fornøyde halen hans når han skjønner hva han skal gjøre og hvilken iver han gjennomfører oppgaven med.

Travel dag

I dag har Grimsten fått være med på ganske mye. Det hele begynte med at mor dro han opp fra drømmeland halv seks om morgenen for å gå ut og LØPE av alle ting. Grimm stirret bare vantro på meg da jeg sto i døra med sela i hånda, som om han nektet å tro at jeg mente alvor. Men ut i kulda bar det.

Etter en velfortjent frokost ble han med mor på kontoret hvor det både ble rundkosing og apportering. Grimm fikk lære seg en ny jobb, nemlig å “bære”. Dette syntes han var ufattelig morsomt og ville vise fram skatten han fikk bære på til alle vi møtte. Så var det litt kjedelig ventetid i bilen mens mor var på klinikken, men avbrutt av en liten skogtur ved lunsjtider og avslutningsvis en treningsøkt på parkeringsplassen.

Da Grimsten kom hjem kom far og gikk en lengre tur med ham før middagsmaten. På kvelden fikk Grimm en ny jobb. I går ble han presentert for en kløv for første gang og ettersom han raskt ble vandt med følelsen av å ha den på seg skulle vi i dag avansere. Han ble derfor med mor og far til sentrum, hvor han så måtte sitte og vente utenfor butikken og etterpå fikk lov å bære noen matvarer hjem igjen. Ikke noe tungt, bare en pakke egg, en liten brus og Schamckos. Akkurat nok til at han skulle kjenne litt vekt.

Det er en ting jeg syns er sinnsykt artig med å trene hund, og det er når man skal lære dem praktiske arbeidsoppgaver. Eksempelvis å bære kløv. Hvis denne oppgaven presenteres i hundens tempo og på en god måte, så ser man ofte en fantastisk forvandling i dem. Så fort de forstår at dette er en viktig arbeidsoppgave de har fått i oppdrag går de inn i “arbeidsmodus”. Man kan se ørene og halen bli oppmerksomme, konsentrerte og bestemte. Den ivrige, valpete unghunden vår ble i løpet av sekunder seriøs og målbevisst – “jeg har et viktig oppdrag!” Samtidig ser man helt klart at han syns dette er fint. Og etter en vellykket økt kan man gi hunden en skikkelig lønn for arbeidet =)

Det var en lang dag for Grimsten, så nå ligger han på flatsida i gangen og snuser på tyggebeinet sitt som var belønningen for dagens innsats. Om ikke lenge kommer han og legger seg ved føttene mine og da er det ikke umulig at han får komme opp i sofaen også ^^