Jada, jada, vi har vært tilbake fra Enköping i flere dager nå, men innlegget har latt seg vente på. Har ikke tiden til å sette meg ned med bilder på grunn av eksamenslesing, så det får pent utsettes til juleferien. Men et kort referat skal jeg likevel klare å putte på “papiret”.
Dro til Enköping via Åre, Østersund og Sundsvall på fredagen. Det ble en shoppingpause i Ø og mange små luftepauser underveis. Grimm klarte ikke å finne roen i buret, så han var våken store deler av turen og ganske trøtt da vi kom frem på kvelden. Men likevel oppvakt og klar for jobb lørdag morgen.
Denne helgen var det mer fokus på arbeidsområder for terapihunder samt hundespråk. Hundespråk har jo alltid vært mitt favorittema som hundeinstruktør så jeg storkoste meg! Det er rart hvordan man plutselig oppdager så mye nytt hos sin egen hund etter et slikt oppfriskningskurs. Eksempelvis har jeg aldri tenkt over at den stadige smattingen til Grimm er en del av hans dempesignaler og det gjør han jo alltid når han skal kose seg =)
På søndagen skulle vi gå gjennom en av de tre delene som kommer på eksamineringen i april. Den bestod av de følgende øvelsene:
- Akseptere en vennlig, fremmed
- Berøring (utføres av en fremmed person)
- Håndtering (utføres av en fremmed person)
- Gå pent i bånd (vanlig tur)
- Gå gjennom en folkesamling
- Sitt og bli sittende
- Sitt og innkalling
- Reaksjon på fremmed hund
- Reaksjon på forstyrrelser (i dette tilfellet mat som kastes på bakken)
- Separasjon fra fører
Alle øvelsene vurderes på en skala fra 1-5.
1 og 2 er ikke bestått. 3 er ok, men må jobbes med. 4 er bestått og 5 er perfekt utførelse. Alle må være bestått for å kunne gå videre til de 2 neste deltestene i eksamineringen.
Ved første øyekast tenker jeg at dette blir lett ettersom alt dette er ting vi gjør daglig og som fungerer bra når han er med meg på jobb. Samtidig var jeg veldig i tvil om hvor mye jeg fikk involvere meg under testingen. Sandra hadde sagt at vi fikk interagere og gi hunden beskjeder, at vår håndtering av hunden i situasjonene var en del av vurderingen. Men jeg var altså likevel veldig usikker da vi først kom i gang. Resultatet var at Grimm ikke bestod mesteparten av øvelsene (2 og 3 på seks av øvelsene, bestått på fire av dem). Nå? Hvordan i all verden er det mulig? Ja, det kunne jeg ikke etter beste evne forstå og jeg var mildt sagt utrolig fortvilet.
I ettertid har jeg (forbausende nok) grundig tenkt gjennom situasjonen og kommet fram til det mest innlysende… jeg er nødt til å ta på meg all skyld for at det ikke gikk bedre. Som regel er det jo føreren som er skyld i at hunden feiler og dette er intet unntak:
1) Grimm var alene på rommet da vi gikk ut for å delta på testingen av de andre hundene (Grimm var sist). Jeg hørte gjennom vinduet at han var litt urolig fordi han hørte stemmene våre utenfor, men ikke så oss. 2) Da jeg fikk beskjed om å hente Grimm fordi han skulle være distraksjon for en annen hund (øvelse 8 ) var jeg ganske stressa og litt spent. Jeg var altså ikke en tillitsvekkende fører idet jeg hentet min allerede urolige hund. 3) Da Grimm passerte den andre hunden ga jeg ham hele lengden på kobbelet slik at han skulle få dempe (Grimm valgte å gå i bue og snuse i bakken). Etter dette plukket jeg ikke opp kobbelet igjen, men lot Grimm svinse til den andre hunden var ferdig og det var vår tur.
Så langt har vi en litt urolig hund, en stressa og nervøs fører, samt en fører som hverken betrygger hunden eller er tydelig med hva som skal skje videre. Og med denne kombinasjonen av dårlige håndteringer fra førerens side begynte vi med øvelsene. Resultatet ble at Grimm var gira under nesten hele testen, noe som førte til at han ikke ble sittende ved min side under øvelse 1, ble litt vill da han skulle hilse under øvelse 2, ble enda mer opptatt av å skulle opp i ansiktet og slikke på den fremmede under øvelse 3, trodde han skulle på tissetur under øvelse 4 fordi jeg lot ham få hele lengden på kobbelet og ikke sa at han skulle følge meg, og skulle smiske og leke med alle menneskene vi passerte under øvelse 5. Alt dette bare fordi føreren ikke sa et ord om hvordan han var forventet å oppføre seg.
Øvelse 6, 7 og 9 gikk knirkefritt for her visste jeg nøyaktig hva jeg fikk lov å si til hunden (sitt, vent, kom). Ingen usikkerhet fra min side og derfor ikke Grimm heller. Og er det noe vi har trent mye på, så er det å ikke ta mat, så det var ikke noe problem i det hele tatt. Men Grimm var fremdeles oppglødd fra tidligere, så på øvelse 8 og 10 var han bare hyperaktiv…
Det var ingen øvelser som fikk vurdering 1, men jeg var fullstendig knust der og da. Nå som jeg har innsett nøyaktig hva jeg gjorde galt og viktigst av alt at det var JEG som gjorde alt galt, så har jeg fått sinnsro igjen. Jeg har forsøkt å utfordre Grimm masse hele denne uka med situasjoner lik de som var under testingen, og han klarer dem galant. Alt han trenger er en fører som gir klare beskjeder og som ikke henger som en potetsekk i enden av kobbelet…
En annen ting er at jeg har alt for høye krav til Grimm. Han er 11 måneder!!! Til å være 11 måneder er han fryktelig moden, men til å være en terapihund har han fremdeles behov for å modnes. Jeg må klare å huske på at han fremdeles er valp og at han trenger å være det et år eller to til. Men med så gode erfaringer fra praksis kan man jo fort glemme valpen og bare se den flotte terapihunden. Det er enda en ting jeg må ta på min kappe og bli bedre på.
Det var i alle fall min innsiktsfulle helgeopplevelse. En lekse det var verdt å lære, selv om det føltes ubeskrivelig vondt på søndagen og jeg bare hadde lyst å gi opp alt. Jada, ganske drastisk, men jeg har tatt til fornuft nå. Ikke minst på grunn av en særdeles fantastisk og vellykket terapitime på onsdagen – mer om den senere, for nå skal jeg spise kebab =)
