Så var det tid for kurshelg nr 3 i terapihundutdannelsen. Vi ser fram til 12 timers road trip ned, Grimm skal bo på hotell i natt, deretter to dager med intensivt kurs, en svipptur til Stockholm. Så tur til Kløfta søndag kveld og hjem nordover på mandag morgen. Skal ha med kamera, men vet ikke om det i det hele tatt blir tid til å knipse. 

Denne helga skal vi ha praksis med det beste Grimm vet; barn! 

Lillegullet trente derfor på “danse”, “sitte bamse”, “rulle rundt”, “klappelek” (veldig moro syntes nevøene og niesa i jula!) og apportering av wienerpølser (helt uten noe rundt!!!)  Vi får se hvor mye av det vi får benyttet oss av i helga. 

Vi stikker oss en tur, vi =)

Skummet gjennom noen gamle innlegg på bloggen og kom over dette bildet. Må jo bare smile når jeg ser Grimm i sitt absolutte ess.

Elsk meg, elsk meg, elsk meg!!!

Tindra er litt av et kaliber. Hun er stort sett rake motsetning til Neutrino på nesten alle vis. Først og fremst i forhold til at hun er aktiv stort sett hele døgnet, er uinteressert i å koses med, at hun går rett på med en enorm selvsikkerhet og at hun ikke er spesielt glad i å håndteres. Erfaringer fra dyrebutikken må ha gitt henne et dårlig forhold til hender. Hun er ikke redd hender, hun kommer gjerne bort og snuser og utforsker dem, men hun er til dels panisk hvis du skal plukke henne opp eller holde henne. Joda, hun har blitt bedre, men jeg husker at Neutrino var mye mer kosete og fortrolig med å holdes og håndteres allerede fra starten av.

Men nok om det. Forholdet mellom Tindra og oss er en ting – men forholdet mellom Tinda og Grimm… Det er sannelig noe annet. Jeg vet ikke om det er fordi Grimm ikke har hender, fordi han ikke plukker henne opp eller fordi han rett og slett bare  er Grimm helt enkelt. I alle fall har jeg konkludert med at Tindra er Grimm sin rotte, for det har hun bestemt.

Grimm kan ligge lenge utenfor buret hennes mens hun styrer med sitt, og bare se på og snuse på henne gjennom gitteret. Noen ganger sitter hun helt inntil gitteret selv og snuser på han tilbake. Like før jeg satte meg ned med dette innlegget lå Grimm med snuta inntil buret og hun forsøkte å kaste seg fram og fange ham gjennom stengene (så ut som en kattelek). Grimm var tålmodig og bare snuste til gjengjeld.

Det er også fantastisk å se hvilket språk Grimm byr på, til tross for at han ikke får noen respons. Han bruker hele sitt arsenal av signaler og veksler mellom å dempe, flørte og by til lek. Det er sterkt begrenset hva Tindra får ut av det, men hun virker veldig knyttet til Grimm på et merkelig vis.

Når det gjelder aktivisering opplever jeg det som om Tindra får mye ut av at Grimm bare er i nærheten. Hun har ingen restriksjoner mot å løpe opp til ham, og Grimm er en skikkelig gentlemann når hun kommer bort. I alle fall 97% av tiden. Noen ganger kan han bli frustrert over å ikke få noen respons og da kan han boffe en enkelt gang. Ellers har han tydelig forstått at det er viktig å ligge ned når hun kommer bort til ham, og ellers forholde seg rolig. Men det er helt klart at han må legge bånd på seg selv, for valpen i ham vil leke. Da ser jeg det knaker i hodet på ham og han forsøker å dempe seg selv (gjesper, rister seg).

Grimm får aktivisering gjennom endel oppgaver knyttet til når Tindra løper løs i leiligheten (ikke jage etter, holde seg i ro, gjøre ulike øvelser med henne som distraksjon) eller når jeg rengjør buret og liknende. Alt i alt er det mange muligheter for å utfordre hans tålmodighet og konsentrasjon.

Både han og Tindra er mentalt i samme alder – begge har mye fart i seg, begge vil leke. Kanskje det er derfor de tiltrekkes så mye av hverandre? Det er i alle fall et veldig vakkert syn med disse to og den relasjonen de har utviklet. Da er det ikke like skuffende at hun ikke er mer orientert mot oss og å bli kost med. Jeg opplever dessuten at hun gjennom sin relasjon til Grimm har blitt mer trygg på hender også – sakte, men sikkert. Det føles godt å kunne stole på Grimm så mye at jeg ikke trenger å passe på han hele tiden. Det eneste er å hjelpe ham å regulere seg selv hvis han blir litt for energisk og ikke klarer det selv. Om rotta er løs vet jeg at Grimm ikke vil skade henne, og det føles godt for meg å vite.

Så jeg konstanterer at Tindra tilhører Grimm. Bikkja vår har sitt eget kjæledyr =D

Besøksstatistikken for bloggen har eksplodert i det siste. Vi har en jevn strøm av besøkende innom hver dag, men de siste tre dagene har det virkelig vært stor trafikk. De fleste har vært ute etter stoff om terapihunder. Dette er da svært oppmuntrende ettersom hele hensikten med bloggen var å spre kunnskap og motivasjon for arbeid med terapihund og DAT. Tusen takk til alle som er innom – det hjelper meg å se hva som er av interesse og det hjelper meg dermed å se hva det er behov for.

I dag kom Grimm og møtte meg på Gløshaugen (NTNU). Det var like etter at mesteparten av studenter og ansatte hadde dratt hjem for dagen, så vi fikk anledning til å trene miljø og øvelser uten å forstyrre noen. Grimm begynte storslagent med å ule som en ulv da han så meg utenfor bygget, til Jacobs milde fortvilelse. Er jo litt flaut når bikkja di setter i et langt ul. Men for Grimm ga det fullstendig mening der han kom gående med Jacob: “Se pappa! Jeg fant mamma!!!!!”  Og ikke forstod han hvorfor ikke jeg var mer takknemlig for å ha “blitt funnet”…

Det var litt for høyt energinivå til å dra på han terapihundvesten og å gå inn, så vi tok oss en liten runde for at han skulle få roe seg. Så gikk vi inn med vesten på og etter et snaut minutt skjønte Grimm at det var jobb som gjaldt. Han hadde aldri vært i bygget før, så det var mange nye lukter og omgivelser. Masse trapper! Bord og stoler å krype under og gjennom. Masse passivitetstrening og at han på eget initiativ skulle følge uforutsigbare gangmønster.

Alt i alt og kort fortalt var det en veldig bra treningsøkt med en hund som jobbet konsentrert og fullførte øvelsene godt. Vi har også trent endel på å gå gjennom tette mengder (folk som venter på buss i kulda er litt av en utfordring) så vi tok dette et skritt videre med å passere folk som løper ned trapper (studenter på vei hjem). Det var litt mer utfordrende ettersom de kommer i stor fart og at trappene oppleves som trange.

Så… Det var dagen i dag.

Hadde forøvrig en morsom hendelse i helga. Det var sterk vind i Trondheim et par dager. Ganske sterk vind. Dette ga anledning for en tilfeldighet som gjorde at jeg innså Grimms mening i livet. Han har jo en enorm apporteringslyst, og det er ingenting i verden som får han til å stråle så mye og være så stolt av seg selv som når han får lov til å apportere. Nå hendte det at en av bæsjeposene falt ut av lomma og dermed ble revet bortover snøen av den frekke vinden. Jeg ble egentlig bare stående der i et dypt personlig dilemma: “skal jeg virkelig jage gjennom høysnøen etter den posen som jeg antageligvis ikke kommer til å ta igjen” og “jeg er ikke en person som forsøpler!!!”

Løsningen var ganske spontan og morende. Jeg kikker ned på den ventende lapphunden som kikker etter posen og deretter avventende på meg. Oh well… “Apport” sier jeg og dermed fyker Grimm avsted gjennom snøen på jakt etter den flyktende bæsjeposen. Han fikk tak i den, men undervurderte at vinden ville kjempe om den, så han mistet den et par ganger før han innså at han var nødt til å holde litt bedre i den. Det var en mektig fornøyd lapphund som returnerte med fangsten og mottok masse ros og kos.

Det er så fornøyelig ^^

Grimsten og jeg satt på stuegulvet og repeterte gamle øvelser innimellom innlæring av en ny. Vi fant ut at dette gikk egentlig for greit… Så jeg bestemte meg for at det var på tide å høyne innstansen litt og gi Grimm en distraksjon han ikke lett kunne motstå. Jeg tok ut Tindra og satte henne i fanget mitt mens vi jobbet!

Gradvis har Grimm og Tindra fått snuse på hverandre i kontrollerte omgivelser. Tindra har etterhvert begynte å forbinde meg med en trygg havn, så jeg kan lett plassere henne hvor som helst på kroppen min uten at hun løper fra meg. Hun trenger å ha fysisk kontakt med meg til enhver tid, også mens hun strekker seg for å utforske ting rundt. Dermed var jeg trygg på at jeg kunne ha Tindra i fanget og samtidig bruke begge hender for å trene Grimm.

Dette viste seg å gå altfor lett det også, for så lenge Grimm får en oppgave er han veldig konsentrert om denne. Men hva om han skal gjøre ro-øvelser (ligge stille på siden) mens Tindra kravler over ham? Selvfølgelig med 100% tillit til at Grimm er en trygg og vennligsinnet hund som ikke ville skade henne! Samtidig med respekt for at han kan komme til å gjøre henne vondt uten å mene det (en uheldig plassert labb eller en sparkebevegelse hvis hun kiler ham under tærne).

Dette var første gang Grimm og Tindra var så nær hverandre. Tindra hadde ikke sin trygge base (meg) og Grimm fikk være den som “holdt” Tindra. Hun kravlet gjennom pelsen hans og syns egentlig det var helt greit å være der. Hun hadde det i alle fall ikke travelt med å gå unna og ble stående på bakbeina og være ut i lufta (et godt tegn på rottespråket).

Grimm på sin side så ut som han hadde fått en uventet kalddusj de første sekundene, men ble så veldig opptatt av å underkaste seg (løftet på bakbeinet og la ørene bakover), og samtidig utforske den lille krabaten han har blitt så glad i (snuse, snuse og forsiktig slikking). Mens Tindra snudde rumpa til ble han frimodig og snuste ivrig og dultet forsiktig i henne med snuta, mens i det øyeblikket hun snudde seg mot ham slik at de var ansikt til ansikt la han ørene bak, vendte blikket bort og trakk snuta unna hvis hun la labbene sine på den. I det hele tatt en god kommunikasjon fra Grimm sin side som jeg skulle ønske Tindra var i stand til å besvare. Rotter reagerer beklageligvis ikke på hundespråk og dempesignaler… =(

Etterpå fikk Grimm trene ulike “bli” scenarioer mens Tindra for første gang løp løs i stua på egenhånd. En merkedag for begge parter med andre ord. Syns begge fikk avsluttet på en veldig god måte, og Grimm fikk en real utfordring som absolutt skal gjentas. Etterhvert ville det vært gøy om Tindra kunne ri på ryggen til Grimm mens han gikk. Enda mer moro ville det vært om han kunne ha apportert henne, haha, men tror jeg skal unngå det av hensyn til den stakkars rotta. Men et morsomt syn ville det vært!!!

Dessverre ingen bilder, da man trenger to hender for å manøvrere hund+rotte og ektemannen er på jobb =/  Er kanskje like greit egentlig, vet ikke om en blinkende blitz hadde kunnet gjøre Tindra urolig i en så fremmed situasjon.

Grimm kan herved avkrefte myten at finske lapphunder ikke fryser på tærne – det gjør de nemlig! Vi skulle trene på “sitt og bli” på en parkeringsplass utenfor sykehuset hvor det var hard og blankpolert snø. Grimm klarte imidlertid ikke å sitte stille, men løftet først den ene labben, og så byttet han raskt den andre og fort til den første igjen. Alt i alt, med et fårete aniktsuttrykk, så det hele veldig komisk ut. Det var som om bakken var farlig å ta på så han måtte løfte labbene i tur. Enda mer komisk ble det da han skulle prøve å løfte baklabbene også, men samtidig bli sittende (for det var jo det mor sa). Da jeg returnerte for å avslutte øvelsen løste han problemet med “ikke-røre-isen-med-labbene” med å sitte bamse i stedet ^^

Så der har du beviset – finske lapphunder KAN fryse på tærne! I alle fall når de må holde seg i ro.

^^

Nå har jeg endelig fått lagt ut 1års bilder av Grimm på siden “Utvikling”. Men hei, vent! Hvor har det blitt av den?!?!

Jo, jeg har gjemt siden fra hovedmenyen, men den er å finne som en henviser på siden “Grimm”. Der står det både en oppsummerende beskrivelse og tilhørende bilder fra hele Grimms første leveår. For den som måtte være interessert i det ;)

Her kommer noen bilder fra vinteren og jula. Det har vært mye reising med Corolla’n, både til Enköping i november og et par dager på Kløfta i romjula. Oppholdet på Kløfta var spesielt spennende for meg, ettersom Grimm fikk sosialisert seg med mine nevøer og niese.

Vinterkledde fjell i den blå timen. Vi får se mye flott på road trip’ene våre.

Flinke mannen som kjører mesteparten av veien

Grimm nyter julegaven sin mens vi spiser julemiddag. Stoooor strupe =)

Flørteører ^^

“Why, miss Moneypenny… Say is that a new dress? It compliments your… assets”

Ulv i solnedgang

Sofakos med far. En lapphund fungerer bra som pute

Det var en stor endring for Grimm å plutselig bo i et hus med 11 mennesker og et mye høyere volum og tempo. Grimm tilpasset seg overraskende lett og forholdt seg også veldig bra i forhold til de tre yngre flokkmedlemmene. Jeg måtte imidlertid minne meg selv på å være bevisst signalene hans, for når han følte at det ble for mye gikk han ikke bort, men økte i stedet frekvensen av dempesignaler og vendte hodet bort. Da var det min jobb å gi ham en vei ut.


Bursdagsfeiring i snøen

Vinterland

Ren og skjær lykke


Snøen var for høy for Grimm, så han måtte hoppe fra fotspor til fotspor etter Jacob

Snøtrynet

“Vent på meg da mor!”

Kamerakvinnen på feil side av linsa

En fremtidig lavinehund?

Barna hadde laget en lang snøhule som bød på utfordringer for Grimm i form av å krype gjennom trange ganger og å øve på kommando “gjennom”. Som ved alt nytt er Grimm skeptisk på første forsøk, men så snart han har gjort noe én gang brenner han av iver for å gjenta øvelsen.

Litt kaldt, men etter en tur på IKEA kan det bli ganske hjemmekoselig…

Snart ved Alvdal


Med gjennomsnittlig -28 grader mesteparten av turen gjaldt det å ikke stoppe bilen med mindre det var absolutt nødvendig, og å gjøre dem så korte som mulig. Brrr!!!

Deilig utsikt

Ulvegjesp


Grimm fikk en noe uvanlig bursdagsgave til sin ettårsdag, i alle fall til en hund å være. Han fikk nemlig en bittelillesøster:

Vi er hundemennesker – tvers gjennom og uten tvil. Men det første dyret jeg og Jacob fikk sammen var en hetterotte ved navn Neutrino. Hundetrener som jeg er oppdro jeg han som en hund og fikk til gjengjeld en svært lojal, tillitsfull og smart rotte som kom på innkalling, fotfulgte meg rundt i huset og gjorde små triks på “kommando”. Mitt inntrykk var at en tamrotte er som en mellomting av hund og katt – selvstendig og uavhengig, samtidig veldig lojal og nærhetssøkende.

Etter at vi mistet Neutrino var vi usikre på om vi ønsket å ha en rotte til, rett og slett fordi sorgen var så stor da vi måtte avlive ham og fordi vi ikke kunne se for oss at noen rotte ville kunne bli like flott som han var. Nå har vi imidlertid valgt å ta sjansen på denne lille jenta. Det er utrolig interessant å bruke mine kunnskaper om hund og etologi på en rotte – jeg kan til og med gjenkjenne tendenser til dempesignaler! Selv om noen ting er felles for hund og rotte er det likevel store forskjeller – mest av alt i det faktum at hunder ser mennesker som flokkmedlemmer, mens rotter ser oss som større rovdyr. Sosialisering blir dermed enda mer basic med en rotte ved å skape positive assosiasjoner (hånd = mat og kos) og en grunnleggende tillitt.

Faren er med andre ord stor for at bloggen vil ha rotte-innhold fremover, både i refleksjoner og den gradvise integreringen av Tindra i flokken (tilvenning mellom Grimm og Tindra). Akkurat nå står buret til Tindra på stuebordet, utenfor Grimms rekkevidde. Her får hun sakte venne seg til sitt nye hjem og til at vi er nær henne hele tiden. Grimm har fått snuse forsiktig på henne bak mens hun gjemte hodet sitt ettersom jeg tror han takler det bedre enn henne. Det viktigste er at han forbinder hennes lukt med at han skal være rolig og respektfull, og at han ikke får ta noe som har hennes lukt. Tindra på sin side får bli kjent med lukta hans via oss. Så fort vi er sikre på at hun føler seg 100% trygg på oss skal vi la henne hilse på Grimm mens Grimm ligger rolig på gulvet. Som med alle smådyr er det viktig at den får en høyere posisjon enn hunden (er et dominant flokkmedlem) hvis vi skal være sikre på at hunden respekterer den. Ettersom rotta (marsvinet, hamsteret) ikke tar denne posisjonen selv er det noe vi som mennesker skaper. Dette gjøres blant annet ved overnevnte; hunden får ikke ta noe som tilhører dyret, samt at hunden alltid skal være rolig og respektfull rundt dyret.

Dette funket kjempebra med Neutrino. Han hadde en enorm tillitt til oss og kunne løpe rett opp til “farer” så lenge vi var der og passet på. Når det gjaldt Grimm nølte han ikke med å korrigere ham hvis han gikk for langt, og Grimm svarte med respektfulle dempesignaler. Det var utrolig stilig, spesielt ettersom Neutrino ikke hadde vokst opp med noen andre dyr og var ganske gammel da vi fikk Grimm. Det var en enormt verdifull erfaring for Grimm i pregingsperioden.


Grimm og hans kullsøsken fyller 1 år i dag!

Gratulerer med dagen til Vallarjäntans Unni, Usko, Uno og Ulle Lucas

Lille Grimm er ikke så liten lenger, men han har fremdeles en veldig barnslig sjel og et naivt syn på verden. Han elsker alt og alle og han gjør sitt ytterste for at alle skal elske ham. Det er tre ting som gjør han lykkelig: store mengder snø, å få jobbe med mor og å kose. Jeg stoler virkelig på Grimm, jeg tviler ikke på hans lojalitet. På samme måte stoler han på meg, noe som er selve grunnsteinen for at han kan jobbe som terapihund i noe så krevende som psykiatrien. Han er fars stolthet og mors øyesten, til tross for at han fremdeles har noen valpenykker. En mer uskyldig og ren sjel skal man lete lenge etter.

På fødselsdagen hans feiret vi med å kombinere alle hans tre kjærligheter: Lek på jordet i høysnø, jobbing med mor og selvfølgelig massevis av kos!



Gleden var stor da han fikk løpe om kapp med far i snø som rakk ham til skuldrene og kaste seg hodestups inn i det hvite pudderet. Se bilder fra turen vår i senere innlegg.

Lille Prins, Grimmy, Grimsten, Grima, Gryntesnork, Lappisen, Lappeteppet …


Hilsen Linder-flokken