Kviteprinsen har rukket å bli 4 1/2 år

DSC_0194-1


Lappebesøk

Etter at Grimm gikk bort har ting vært ganske annerledes. På en side har livet endret seg i at vi kan sove en time lengre i helgene, at vi ikke må skyndte oss hjem til klokka sju hver kveld og at vi ikke lenger trenger å våkne opp midt på natten til lyden av et voldsomt anfall som må håndteres. På den andre siden er alt veldig stille. Lenge strevde vi med tomheten som han etterlot seg. Nå har det gått to måneder og vi har blitt mer fortrolig med både den og stillheten. Vi har fordypet oss mye i prosjekter som har latt tiden gå.

Húrin reagerte ikke så mye de første par ukene, men ble så veldig rastløs og lurte veldig på hvor han var han som manglet. Etter noen slike dager kom ensomheten også over Húrin. Han var litt nedstemt noen dager. Så gikk det seg til igjen. Det har vært en stor trøst at vi har hatt besøk av noen venner innimellom, både nye og gamle.

10364167_10154146588615612_3749582588161650759_nHuskyfrøken Mana

 17. Mai 2014

 

Skogtur med lappegutten MacLurven

Juli 2014

1909728_10154334789635612_2418607793289895767_nMacCutiepie (MacLurven) og Húrin

MacLurven bodde hos oss en helg. Ektefellen og MacLurven fikk en veldig god tone og snek seg ofte til litt pelskos på gulvet eller i senga. Det var litt skummelt å ha MacLurven på besøk fordi han minnet så himla mye om Grimm. Han både lukter og likner mye. Jeg vet ikke om Húrin også tenkte på det, men slik som han til stadighet gikk og la seg hos Mac ute på balkongen så skulle jeg nesten tro at han også tenkte litt i de baner. Men hyggelig var det jo selvfølgelig uansett.


Grimm

Prisen man betaler for å ha noen i livet sitt som man elsker, er at man før eller siden er nødt til å ta farvel. Noen ganger skjer det brått, andre ganger har man visst lenge at tiden nærmer seg. Jeg har sørget over “tapet” av Grimm i to år. Han har en sykdom som vi fort forstod at han ikke ville kunne bli bedre av. Alt vi kunne gjøre var å forsinke utviklingen av den så lenge som mulig, og å gi ham mest mulig glade dager i løpet av den lånte tiden vi hadde igjen.

Det er en ting å vite hva som er det beste å gjøre – en helt annen ting å overbevise hjertet sitt. Vi har det siste året vært mye fram og tilbake, og progresjonen i sykdommen har gått så langsomt at vi har klart å venne oss til stadig flere belastninger uten å dukke under. Belastninger som utenforstående ikke alltid forstår at vi har villet leve med. Hvis Grimm hadde vært noe annet enn den glade, vennlige og fantastiske hunden han er, så hadde vi nok ikke klart det heller. Men alle våkenettene, legebesøkene, tårene, pengene og tiden vi har investert har vært verdt den tiden vi har fått ha ham.

De siste ukene har det gått brått verre med ham. Det er tydelig at kroppen hans ikke orker mer, og Grimm gir også uttrykk for at han er sliten. Det er ikke lenger noen optimisme der. Så dagen er helt klart kommet. Vi har gjort alt i vår makt, men nå finnes det ingenting mer vi kan gjøre. Vi vet at vi aldri kommer til å få en hund som Grimm igjen, han var rett og slett for fantastisk. Og slik skal vi huske ham – som en glad og uendelig snill liten mann med et hjerte som ikke kjente noen grenser.

I dag, 13.05.14 klokken 17:20 sovner Grimm stille inn, 5 1/2 år gammel. Alt for ung og god til at han fortjener å ende livet sitt, men alt for sliten til å fortsette.


Denne videoen har jeg laget for meg og min familie. Det er min måte å bearbeide det som skjer på. Men ettersom jeg vet at det er flere som har fulgt Grimm over årene, så velger jeg likevel å dele den her.


30 seconds

image


Lyspunkter

I lys av mitt forrige blogginnlegg følger også denne:

Grimm er en finsk lapphund på 4,5 år. Han har hatt epilepsi siden han var 1,5.

Sykdommen så ut til å la seg kontrollere det første året, men det siste året har Grimm blitt mye, mye verre. Per i dag får han anfall regelmessig annenhver uke og han har tydelige tegn på endringer i personlighet, atferd samt lærings- og konsentrasjonsevne. Medisinene hans har gjort så mye som de kan, og det nytter ikke lenger å øke dosen. Bivirkningene er tunge og tærer på kroppen hans. Sykdommen sliter både på ham og oss, og tankene går stadig til hvor lenge vi har igjen før vi ikke lenger kan la det fortsette.

I lys av dette lurer du kanskje på hvorfor vi ikke bare har avlivet ham. Tanken er ikke fremmed. Men som denne videoen tydelig viser så finnes det fremdeles lyspunkter hvor Grimm syns livet er ganske fint tross alt. Noe å glede seg til og glede seg over. Så lenge han fremdeles kan se fram til slike lyspunkter vil vi ikke ta fra ham den muligheten. Så lenge han har flere av disse dagene enn av de dystre, så holder vi ut.

Han fortjener så mange gode dager og opplevelser som vi bare kan gi ham!


Ubekymrede tider

17. Mai 2009. Vi hadde verdens nydeligste valp. En sjarmerende, usedvanlig velbalansert og lykkelig liten klabb som vi lekte, lærte, koste og jobbet med. Han skulle bli terapihund. Jo og det ble han også – ikke rart med det utgangspunktet han hadde. Men på 17. mai tenkte vi ikke så mye på det. Da var vi bare oppslukt av den lille klumpen. Lykke!

17 mai bildeserie

Grimm fikk sitt første epileptiske anfall like etter at vi var i Sverige og avla Terapihundeksamen. Frykt. Blod. Frykt. Fortvilelse. Fortvilelse.

Et halvt år senere begynte han på medisiner og de fungerte fint. Et år uten anfall. Han jobbet som terapihund. Vi fikk smake på lykken igjen.

Anfallene begynte på ny. Medisinen ble økt. Ro. Anfallene begynte igjen. Medisinen ble økt. Hvile. Anfallene begynte igjen. Medisinen ble økt. Anfallene tok til på ny. Og igjen. Og igjen.

I snart et år har anfallene tatt seg veldig opp. Han går på så høye doser medisin som kroppen hans kan nyttegjøre seg, og de slutter å regulere. Epilepsien legger krav på hjernen hans og preger ham tydelig. Grimm er ikke lenger en ubekymret sjel. Han strever. Omtrent annenhver uke får han et trippelanfall på nattestid. To-tre ganger har han også hatt anfall på dagtid når vi har vært på jobb. Å få anfall og bæsje seg ut og ha panikk mens man er innesperret, ja det setter sine spor. Han vet at noe er galt.

Lite er igjen av den lille valpens personlighet. Vi ser den glimte gjennom nå og da, men stort sett går Grimm rundt og kjenner på behov. Behov for mat (alltid sulten), behov for å gjøre fra seg (vanskelig å regulere seg med nyrer og lever som ikke kommer overens med medisinen) og usikkerhet.

Det eneste som ikke har endret seg et fnugg, er hvor uendelig snill han er. Så overbærende med datra vår, så tålmodig med oss og så snill som Trondheimsvinteren er mørk, kald og lang. Det er ingen hund jeg stoler mer på, ingen hund jeg har møtt som har et mer vennlig sinn enn han. Dette til tross for at hans egen kropp går imot ham hver eneste dag.

I godt over et år har jeg gått rundt og tenkt at “Nå er det snart over. Nå går det ikke lenger.” Jeg venter hele tiden på at en dramatisk forverring skal skje, at dyrlegen forteller at nå har svikter leveren fullstendig eller at epilepsien tar fullstendig av. I over et år har jeg hatt denne mørke iskalde skyggen på skulderen. Men nei, tiden er ikke helt inne ennå. Men hver gang han får sine anfall, eller han viser at han ikke har det godt, da brister hjertet mitt og jeg må kaste et blikk over skulderen for å se om tiden er inne.

Det er lite oppdateringer på denne bloggen og det har mye (om ikke alt) å gjøre med at det er tungt å skrive om bikkjedyra når vår hundehverdag i så stor grad dreier seg om denne situasjonen. Det er ikke lykkelige tider i familien. Det er lite jeg ønsker å rable ned skriftlig i en blogg som var ment å handle om positive sider ved hundehold, trening og samspill.

Det betyr på ingen måte at vi ikke har gode stunder – jo det har vi! Både med Húrin og Grimm. Våre to skjønninger er harmoniske skapninger som beriker livene våre. Vi elsker dem og vi koser oss med dem. Det beste er når alle fem klemmer seg oppi sofaen sammen en søndags morgen og nyter hverandres nærvær.

Vi nyter det så lenge vi fremdeles har alle med oss.


Húrin den sindige

Vi har lurt på hvordan Húrin ville håndtere å bevitne at Grimm fikk epileptiske anfall. Så langt har han aldri sett det. Nå har 98% av Grimms anfall vært på natta og da sover de hver for seg, nettopp fordi vi ikke vet. Når de er alene hjemme er de også atskilt med en grind eller i ulike rom i huset.

I natt lå de begge på stua som er delt i to med en barnegrind (hovedsakelig av hensyn til to-fotingen vår). Grimm fikk anfall nummer 1. Nummer 2. Nummer 3. Det gikk heftig for seg med panikkbjeff, knurring, ramling, dunking, sprelling, hyperventilering, bæsjing – og en stykk skremt hund som peste fram og tilbake mellom øktene, forvirret og skremt.

Gjennom hele prosessen sto Húrin tyst ved grinda og kikket på. Han sa ingenting og ble ikke urolig. Da Grimm kom bort til grinda og stakk snuta si mot ham kom Húrins snute hans i møte i en bitteliten suss. Storegutten vår var så rolig og forståelsesfull som en hund kan være i nærværet av noe som uforståelig.

Húrin har aldri sett Grimm få anfall, men han har hørt bjeffene, kjent alle luktene det lager, og merket at Grimm har vært helt ute å kjøre etterpå. Han har alltid vært interessert i å lukte på Grimm etter anfall, sjekke hva som har hendt, men samtidig vært så vennlig og rolig mot Grimm.

Det var kjekt å se hvordan han tok hendelsen. En bekymring mindre. Jeg tror det er større sannsynlighet for at Grimm kunne ha bitt Húrin utilsiktet under anfallet enn at Húrin hadde gjort noe mot Grimm. Húrin er, til tross for sin kanskje voldsomme framtoning, en diger kosebamse med et hjerte av gull.

DSC_0033 copy